#FåDetUt: Nå må folk få være ærlige!

Jeg så stadig på han. Tenkte ofte på han. Syntes han hadde flotte muskler. Var fornøyd med mine egne muskler også, men var veldig opptatt av å trene mer enn ham, slik at jeg forble den sterkeste. Han var en veldig kjekk, omsvermet type. Jeg var 16, han var kanskje 14. Vi var venner og deltok ofte i de samme, kristne sammenhengene. Leirer, korøvelser, konserter og fester med og uten alkohol. Vi var tenåringer, i den mest sårbare fasen av våre liv. Jeg var ikke forelska i han, for jeg var mer opptatt av jenter enn av han. Slik var jeg. Etter som årene gikk var det jenter som fikk all min oppmerksomhet. For meg gikk det den veien. Vi to guttene endte begge opp som heterofile, men det var andre kompiser av oss som tok andre veier etter hvert. Slik var de. Og det er helt greit.

Ovenforstående er litt av min historie. Litt av det som berører usikkerhet, forvirring og følelser i ungdomsåra. Vi har alle en historie. Noen av oss har en historie hvor vi har hatt tanker som har skremt oss. Forvirret oss. Gjort oss forlegne. Dette er noe som veldig mange ungdommer gjennomgår, hver eneste dag. Når man blir godt voksen forstår man at dette blant annet kan knyttes til identitetstanker, spørsmål om hvem man er, hvor man hører til og hvilke verdier man har. Tanker og følelser kan utfordre etablerte verdier.

I lokalavisa Møre sto det i går et leserinnlegg fra en mann som er ektemann, far, bestefar, kristen og bifil (klikk for å se faksimile). En sterk historie om det å først finne seg selv og deretter – etter mange år – få det ut og sette ord på det. Hans tittel på innlegget er «Identitet, tru og menneskeverd». Tre begreper som helt naturlig hører sammen, fra fødsel til grav.

Noen går det «skeivt» for. De blir såkalt «skeive»; en merkelapp både samfunnet og de selv setter på det. Noen, kanskje spesielt kristne, lurer på hvorfor. Er det et resultat av arv eller miljø? Er man skapt med legningen man har? Dette er irrelevante spørsmål hvis man skal møte disse menneskene med respekt og toleranse.

Det er fortsatt mange som vegrer seg for å vise den man er. Vegrer seg for å være ærlig med – og i – livet. Kanskje det er spesielt vi kristne som skal gå foran og være ærlige om livets spørsmål og brutalitet, vise sårbarheten vår, at vi ikke er perfekte, at vi har vår bagasje som er en del av våre liv. Jeg vet om flere som lever med noe innabords som de ikke klarer å være ærlige med. Jeg misunner dem ikke den tilstanden. Det må være en forferdelig følelse å leve med.

Jeg er lei av skepsisen, ugleseingen og intoleransen. Vi må akseptere folk slik de er. Vi må gjøre døra høy og porten vid. «Du er du og du duger, ja du passer perfekt i Guds favn», uansett om du er kristen eller ikke.

Jeg har lyst til å lansere en ny emneknagg for bruk på sosiale medier: #FåDetUt. Kanskje flere mennesker på den måten kan bidra til å sette søkelys på dette. Er det flere historier der ute? Er det flere som ønsker å #FåDetUt? Vær trygg på at vi er mange som tar imot deg med åpne armer, også i kristne kretser. Vi er mange som ikke fordømmer deg. Vi er mange som vil prate med deg, lytte til deg og gi deg en god klem. Å #FåDetUt vil løfte ditt liv og gi deg frihet.

Del din historie med emneknaggen #FåDetUt du også, på Twitter, Facebook eller andre sosiale medier. Jeg ønsker en #FåDetUt-bevegelse som ikke lenger tillater tabuer. En bevegelse som verdsetter respekten, ærligheten og kjærligheten, uavhengig av tro og religion. Å være ærlig med dette livet må være ett av våre store mål.

Jeg æ’kke vanlig, men hvem er vel det?
Jeg har det råbra, det kan du vel se.
Du kan kalle meg for sprø eller rar,
men sånn er jeg, og sånn er det!

Jeg æ’kke sånn som deg men hvem er vel det?
Jeg storkoser meg, det kan du vel se,
Du kan kalle meg for a eller b,
men sånn er jeg, og sånn er det!

(Fra NRK Super)

Skriv kommentar