Fin fasade-syndromet

I nabolaget den 16. mai observerer jeg at enhver villa-eier gjør et forsøk på å pynte bilen, hagen eller huset. Utadstrålende perfekthet. Kollektiv perfeksjonisme. Nervøse fedre frykter naboers tilsynelatende mistenkelige blikk hvis plenen ikke er klippet, bilen ikke er blankpolert eller gårdsplassen ikke er feiet.

Med pynting på fasaden skal alt perfeksjoneres. Mennesker rundt seg skal tilfredsstilles. Vi vil være nabolagets fryd. Man skal ikke skille seg ut fra mengden. Vi tror at andre tror at vi er uskikkelige dovendyr som ikke bryr oss. Sjelens innerste ansikt får ikke bryte seg frem. Annerledeshet vil være å drøye plenklippingen til 18. mai, om ønskelig. Eller plante rosebusken litt senere på våren. Men hvem er det som ikke pynter på fasaden? Pynter man ytre fasader for å pynte på sin egen sjel?

Fin fasade-syndromet kommer godt til syne ved alle former for sorg og psykiske lidelser. Tenk hvor lite følelser vi viser i denne materialismens høyborg kalt Norge. Vi sørger ikke åpent. Vi skjuler sjokk, vantro og sinne. Vi sørger innvendig, helt innerst, i vårt innerste liv. Det ytre liv viser minimalt med sorg. Folk bretter ikke ut sitt indre sjelsliv. Er vi falsknere som spiller for galleriet? Det indre sjelsliv og følelseshav har liten plass på den ytre arena. Resultatet er psykiske lidelser, der så alt for lite kommer til overflaten før det smeller.

Jeg begeistres hver gang jeg ser muslimske klagekoner på nyhetene, der de kanskje sørger over en sønn som har blitt drept. De klager høylytt, skriker og har et kroppsspråk som enhver nordmann ikke vil være bekjent av. De lar sjelen komme til syne. Fortidens klagekoner hadde kanskje dette som yrke, men nåtidens klagekoneklaging virker sannelig og ektefølt.

Etter 22. juli ble amerikanerne overrasket over nordmenns stoiske ro oppi det hele. Det var forventet norsk raseri, demonstrasjoner og protester. Victor Herbert, professor ved John Jay College, City University of New York, uttalte at det er en risiko for at det slår tilbake dersom man undertrykker alle følelser og prøver å holde alt inne i seg. Man skal liksom ikke vise svakhet. Men er ikke det å vise svakhet en styrke? I verdens rikeste land og selvutnevnte lykkeland viste fin fasade-syndromet seg fra sin beste side etter 22. juli. Med stille rosetog avreagerte vi.

Kanskje vi vil fremstå – i hovedsak ovenfor oss selv – som et bedre bilde av oss selv. En fin fasade for oss selv. Bak jobben, bak familielivet, bak det sosiale livet, er man nemlig alltid en annen. Noen ganger lurer jeg på hvordan det ville bli hvis alt inne i meg ble avslørt. Det å bli elsket må jo være at man kan vise frem sin mørke side og se den bli omfavnet. Men kan man bli elsket ubetinget? Har vi ikke for mye grums i sjelen til det? Det blir dermed mest fristende å skjule sitt indre liv. Opprette en fin fasade. Leve i skjul, i konstant frykt for å bli avslørt. Å ha et ytre som fremstår rolig og empatisk. Det som gir seg ut for å være livet usynliggjør dermed selve Livet.

Noen ganger øver jeg på å se litt mer ekte ut. Være litt surere – ikke fullt så blid. Speile sjelens tilstand. Ikke polere fasaden. Ikke være et kameleonmenneske som skifter farge etter omgivelsene. Jeg ser jo stadig mennesker som ser konstant sure ut. Kanskje deres indre kaos er så stort at de ikke greier å håndtere eller kontrollere det. Eller kanskje de bare er ekte mennesker som speiler sjelens tilstand fordi de ikke klarer å skjule det. Livets store paradoks; være seg selv fullt og helt – og vise det frem – eller være noe bedre enn seg selv for å tilfredsstille menneskene rundt seg. Hvem skal man ta mest hensyn til?

Alle skjuler hvem man er iblant. Men man kan begrave en del av seg selv så dypt at man til slutt glemmer den. Da ligger den bare der og ulmer, inntil den én dag plutselig viser seg igjen, og da på en litt for kraftig måte. Ingen av oss er som vi ser ut til å være. Men vi må vokte fasaden vår for å overleve. Man kan bare spille med i livet og håpe at man gjør noe riktig av og til.

Noen setter kanskje opp en ytre fasade for å ikke vise hvor sårbare de er. Andre har en fasade for å ikke vise hvor sårbare de ikke er. På den måten forsøker man å balansere på et minste felles multiplum og ender opp med å ikke være seg selv. Er det veien å gå?

Innlegget ble først publisert hos Mental Helse.

Skriv kommentar