Hva er politikk uten konservatisme og livssynsarv?

Hvor mye konservatisme skal ha rom i politikken når frihet for enkeltmennesket bør være hovedessensen i all politikk?

(Også publisert på verdidebatt.no)

Et individ liker ikke å være for styrt av staten (ihvertfall ikke de fleste som tilhører sentrum/høyre). Statlig styring = begrensning av personlig frihet, og da kan man heller ikke la religionen styre politikken for mye.

Hva skal man da rekonstruere av verdier gjennom politikken som ikke begrenser menneskets hverdagslige og religiøse frihet? Og hvor radikal kan politikken bli før man tråkker over den personlige frihetens grenser?

Menneskerettighetene

For meg er konservatisme at man tar vare på kulturarven og menneskerettighetene. Vi må huske at ikke alle mennesker har like preferanser for hva som er gode og trygge verdier, særlig mange av våre nye landsmenn, men i nordmenn flest ligger en grunnleggende verdiarv med elementer fra kristen tro som former våre oppfatninger. Og menneskeheten, ihvertfall den siviliserte verden, har greid å finne et felles regelsett for hvilke verdier som er viktig; menneskerettighetene. De samsvarer en del med vår kristne arv, men de er rasjonelt begrunnet og mer myntet på en sekularisert verden enn religiøs verden. Og det tror jeg er korrekt måte å gjøre det på, av hensyn til og i respekt for alle religiøse retninger. Et minste felles multiplum. En norsk stat som primært bygger på menneskerettighetene, dernest på rasjonelt begrunnet livssynsarv, blir ingen lekegrind der «alt er lov», men tilbyr likevel en viss personlig frihet.

Livssyn

Hvis politikken skal inneholde konservatisme forutsetter det å ta vare på kulturarven. Livssyn er en del av vår kulturarv.

Som Høyre-politiker Torbjørn Røe Isaksen er inne på i et innlegg i Morgenbladet: Livssyn har en viktig rolle i offentlig debatt, dog under gitte forutsetninger. Som han skriver: «Kristne verdier, som det kalles i vår tid, må […] begrunnes med rasjonelle argumenter.» Det er helt sant, dersom kristne verdier i det hele tatt skal få rom i et sekulært samfunn og ikke gå på bekostning av enkeltindividets frihet. Dette er kanskje utgangspunktet for FNs menneskerettigheter også? En basis i kristne verdier, men rasjonelt begrunnet slik at store deler av den sekulære verden omfavner det. Kall det gjerne snik-konservatisme, hvis det må til.

Balansegang

Likevel går det en hårfin grense. Det er viktigere å stimulere til rettferdighet i samfunnet, uavhengig av livssyn, enn å tre en spesifikk religion ned over hodene til folk. Med for mye religionsbasert politikk er det fare for at folks personlige frihet begrenses. Ved å begrense menneskers frihet for mye – noe sosialistene dessverre har for vane å gjøre – mister folk sin verdighet og lever under tvang fra det offentlige. I så måte synes jeg at sosialistisk tvang er mer skadelig for befolkningens verdighet enn en viss livssynshistorisk gjenspeiling i politikken. Frihet er å gi enkeltmennesker i samfunnet et ansvar og tilbud som er i samsvar med generelle, kulturelle, konservative verdier som er rasjonelt begrunnet. I Norge innebærer dette til en viss grad verdier fra kristendommen.

I min politiske modning har jeg sett at religion og politikk bør skilles på en god del områder, men er enig i Røe Isaksens formulerte syn på at kristne verdier kan være en del av politikken så lenge det tas hensyn til den sekulære verden og begrunnes verdirasjonelt. Det rasjonelle er jo normativt tillært; det er i samsvar med fornuften, som igjen er arvet gjennom flere generasjoner. Dermed går det rasjonelle og kulturarven/livssynsarven hånd i hånd, uten å måtte gå på bekostning av individets frihet.

Jesus sa ikke «Tving alle til å komme til meg», men «La alle komme til meg» (inneforstått «de som ønsker det»). Så kan man fokusere på å markedsføre Jesus på egnede arenaer, og legge opp til en verdimessig politikk som er rasjonelt begrunnet i felles verdiarv og fornuft. Da beholder vi respekten for individet og gir forhåpentligvis rom for at den enkelte ikke føler seg for mye overkjørt av et spesifikt livssyn.

Skriv kommentar