I 1822 skjedde tragedien i Grue kirke: 113 mennesker brant inne under pinsegudstjenesten. Rebekka Joswig i Vårt Land publiserte nedenforstående historie 29. mai 2009.
Idéhistoriker Christopher Hals Gylseth har også utgitt bok om denne brannen: «Inferno i Guds hus». Den er å få kjøpt her (også som e-bok).
1822: Da 113 brant inne under pinsegudstjenesten i Grue kirke
Menigheten er samlet til gudstjeneste i Grue kirke i Solør, pinsedag 26. mai 1822. Solen skinner fra klar, blå himmel, og det har ikke regnet en dråpe på ukevis. Kirken er fullstappet, med 5-600 mennesker. Folk fra alle lag i bygda har møtt opp, og flere mødre skal bære barn til dåpen.
Prest Iver Hesselberg preker, og skal snart runde av. Det skjer på en mer brutal måte enn han kunne forestilt seg. Et kraftig drønn lyder utenfor og røyk og ild velter inn gjennom et vindu i kirken. Den tjærebredde stavkirken tar fyr. Menigheten flykter i panikk mot de tre utgangsdørene.
Da viser det seg at gudshuset har en skjebnesvanger feil. Dørene slår innover.
Sperret dør
Folk presset på mot dørene, og gjorde det vanskelig å holde dem åpne. Mange klarte å komme seg ut av den søndre døren, men den ble raskt sperret av flammene. Folk fra de bakerste benkene skapte så stor trengsel ved hoveddøren at de sperret for resten. Noen falt foran dørene, og andre løp skrekkslagne over de falne. På grunn av trengselen løp de fleste mot den nordre døren inn til sakristiet. Fordi døren slo innover, stengte den også for dem som kom løpende ned fra det nordre galleriet. Trengselen foran døren og trykket fra dem som løp ned fra galleriet gjorde at døren ikke kunne holdes åpen. Midt i røyk, flammer og trengsel lød til stadighet en sterk mannsrøst: «Kjære godtfolk! Værer dog rolige og giver eder tid, så kommer vi alle ud». Fogd Dines Guldberg Høegh forsøkte å dempe panikken. Det hjalp ikke hva han enn ropte.
Til sist brant også galleriet over den nordre døren. Da tårnet til slutt falt var det dødsdommen for dem som fremdeles befant seg inne i kirken. Noen skal ha hørt fogdens siste ord: «O store Gud, skal jeg da ende mitt liv her» skal han ha ropt.
Vinduene hang høyt oppe, men likevel klarte mange å komme seg ut den veien. Prest Iver Hesselberg var en av dem. I ettertid fortalte han at han først ikke forsto hvorfor alle løp, fordi han var så opptatt av prekenen sin. Så la han merke til ilden, og tanken på dommedag streifet ham.
Tragisk syn
Utenfor ble de overlevende vitner til et tragisk syn. Etter at kirken hadde brent ned, så de sambygdingene som ikke kom seg ut. Likene sto fremdeles i køer ved utgange, så tett sammen at de ikke falt om.
113 mennesker brant inne denne dagen. Bare ti av dem var menn. En av grunnene kan være at det var lettere for mennene å komme seg ut av vinduene. Likene var umulige å identifisere. Men fogd Høegh ble funnet igjen, fordi han hadde sabelen sin på seg.
Spådom
Gamle Grue Kirke sto nede ved Glomma og ville vært dekket av vann i dag. Det går rykter om en gammel spådom som sa at kirken ville gå til grunne en pinsedag, enten ved brann eller ved flom. Årsaken til brannen er omdiskutert, men det var trolig gnister fra kirketjenerens fyrfat som antente kirkeveggen idet han gikk forbi. Ilden fra fyrfatet skulle han tenne alterlysene med.
I 1823 kom en forordning om at alle dører i landets kirker skulle slå utover, og kirkene fikk ett års frist på seg. Kirkedører må også ha én centimeter bredde per kirkegjenger.
(Av Rebekka Joswig, Vårt Land, 29. mai 2009. Basert på «Grue kirkes brann. Pinsedag 26. mai 1822. Et 150 års minne» av Andreas Stub Guthe, Thor Henriksen, Erik Moen og Einar Søråsen, 1972.)