Telefonangst?

Har jeg telefonangst? Jeg er ikke den som skynder meg å ta telefonen når den ringer. Mitt behov for frihet og privatliv i hverdagen bidrar til at jeg nøler. Må jeg gjøre meg tilgjengelig hele tiden? Da mobiltelefonene kom på markedet var det in å ta telefonen med en gang. Det var en sak om liv og død å ta telefonen før den stoppet å ringe. Alle forventer at jeg tar telefonen. Til og med når jeg er på ferie, på hytta eller på vei til Strømstad med Color Line. Noen skjeller meg ut når jeg ikke gidder å ta telefonen.

Er jeg opplagt til å snakke med noen? Er jeg i form til det? Er det like greit å heller ringe opp vedkommende senere?

Jeg blir fort formell i telefonen. Private samtaler tar jeg heller “face to face”. Telefonen er for meg et redskap for å gi beskjeder eller avtale tidspunkter. Jeg kan ikke tenke meg noe mer irriterende enn å sløse bort mye av min tid på en lang telefonsamtale. Jeg vil si det som må sies, høre på det som må høres, og deretter legge på. Ting som blir usagt på telefonen kan man heller ta opp når man møtes.

For tiden lar jeg ofte folk legge igjen en beskjed enn å stresse med å ta telefonen. Er jeg verdt å få tak i, får de jaggu meg legge igjen beskjed på min hyggelige telefonsvarer. “Hei, du har kommet til Andreas. Takk for at du legger igjen en hyggelig beskjed!”

Ukjente/skjulte nummer får jeg fnatt av. Kaldsvetten går nedover ryggen på meg når jeg ikke gjenkjenner nummeret som ringer på displayet, eller når det er skjult/hemmelig nummer som ringer. Jeg føler meg iakttatt og overvåket. En skummel, ukjent person av et eller annet kjønn har sneket seg inn i livet mitt, uten tillatelse.

Folk som ringer fra skjult nummer har en skjult agenda. De presenterer seg aldri med navn. De spør heller om de har kommet til rett person. “Hvem er du?” spør jeg. “Det er ikke så viktig”, sier dem; “Jeg ringer på vegne av TNS Gallup, Aktiv Kapital, Lisenskontoret i NRK, Transendentalmeditatørenes

Landsforbund, Hugh Nameit”. Når jeg ser at det er et skjult nummer som ringer, svarer jeg ofte “Hva vil du selge meg nå?”, “Datatilsynets personvernavdeling” eller “Dette er en manuell telefonsvarer. Her kan du IKKE legge igjen en beskjed”, hvis jeg i det hele tatt gidder å ofre min tid til å ta telefonen. Mange blir uforskammet skremt når de tror de har kommet til Datatilsynets personvernavdeling. Heldigvis. Jeg vil jo ikke la meg tråkke på. Ringe meg opp uten at jeg har bedt om det. Høh!Oppringninger fra hemmelige eller skjulte nummer er like mye prioritert som en navlelo-samling eller andre irrelevante og uinteressante ting i livet. Gidder du ikke si meg hvem du er, gidder jeg ikke prioritere å svare. Jeg foretrekker heller å kontakte deg igjen, dersom du i det hele tatt gidder å legge igjen beskjed på telefonsvareren.

I følge en internett-rapport sjekker to av fem menn nye, ukjente telefonnummer på mobiltelefonen før de ringer tilbake igjen. Jeg er én av disse to. Ukjente nummer er enkle å finne i telefonkatalogen på nett, men skjulte nummer kan man ikke finne. Dessuten kan man nå meg på mange måter, uten nødvendigvis å ringe. Send meg en SMS, send meg en epost til en av mine mange epostadresser, chat med meg på to Messenger-kontoer eller send meg sneglepost til to tilgjengelige adresser.

Men selv om det er lett å få tak i meg på mange måter, innebærer det også at jeg av og til ikke prioriterer å være tilgjengelig med en gang. Hvis jeg prioriterer alt like høyt, har jeg misforstått prioriteringsbegrepet.

Likevel er jeg glad i mobiltelefonen. Den er grei å skrive korte beskjeder med. Dessuten kan jeg ringe NAF hvis jeg står fast på Strynsfjellet. I tillegg er den en supersonisk ultrateknisk duppeditt som er morsom å leke med. Jeg kan til og med jobbe fra den. Men jeg bruker den ikke noe særlig for å ringe.

Helt frem til åttitallet var hustelefonen uvurderlig i alle hjem. Man skulle ta telefonen da det ringte, presentere seg og si “vær så god”. Om noen ringte, så var det viktig. I dag blir folk rasende hvis vi ikke tar telefonen med det samme. Spesielt inkassoselskaper. De gidder ikke legge igjen en beskjed engang. De sender heller saken din til Namsmannen. Hvorfor ikke skrive en epost istedet? Neida, de forventer at du tar telefonen.

Takk Gud for SMS, epost eller chat!

Skriv kommentar