Velferdsstatens paradoks

Velferdsstaten har sin pris. Og paradoksalt nok viser det seg at den også koster menneskeliv.

Det er umulig å forestille seg panikken og redselen som utspilte seg på NAV-kontoret i Bergen denne uka. En rekke kolleger, familiemedlemmer, venner og bekjente sitter igjen med traumer.

Flere inn i køen

Hendelsen forlenger trolig den allerede lange, offentlige køen til psykisk helsehjelp. Enda flere blir ofre for velferdsstatens uoppnåelige utopi: “Den som trenger hjelp, skal få hjelp”. Det forventes at staten stiller opp. Da blir det staten man henvender seg til. Og da blir det staten man står i kø hos, fordi muligheten finnes.

Vår egen lykkes smed

I utgangspunktet er de fleste av oss vår egen lykkes smed. Og slik skal det nok være. Men vi kan bare være det dersom vi er så heldige å ha forutsetninger for det. Det er det ikke alle som har. Derfor har vi velferdsstaten, som har et klokkeklart og ubestridt ansvar for å fange opp de som trenger hjelp.

Det godes problem

Uavhengig av om vi kjenner den personlige historien til drapsmannen, kommer man ikke utenom spørsmålet: Skulle han fått mer hjelp?

Har man en velferdsstat, vil de fleste oppsøke den ved behov. Har man ikke en velferdsstat, må man selv ikle seg en sterkere rustning for å overleve, som i en rekke andre land. Da har man ikke et hjelpesystem som hvilepute.

Med et godt tilgjengelig hjelpesystem, kan folks behov for å søke hjelp øke proporsjonalt: Tilbudet om hjelp avler flere hjelpetrengende. Det er velferdsstatens paradoks; kall det gjerne det godes problem.

Livsvern

Velferdsstaten skal verne om menneskeliv. Det finnes det liten tvil om. Likevel ser vi at den i ytterste konsekvens koster menneskeliv, fordi det finnes et umettelig – og i mange tilfeller desperat – behov for hjelp.

Gjennom et rigid – dog nødvendig – regelverk, klarer ikke velferdsstaten å hjelpe alle. Heller ikke en mann i 30-åra som til slutt ender opp som drapsmann.

 

 

Skriv kommentar

Back to Top